Røssjøen:

Turen gikk til hytta på Røssjøen hvor vi pleier å dra å fiske hver gang været er dårlig i fjellet.

Austabotn:

Etter en dag på Røssjøen fikk vi meldinger om at det var go'vær i vente. Anders måtte reise hjem, mens jeg og Terje satte kursen til Vest-Jotunheimen og Austabotn. Etterhvert som vi kjørte oppover mot Vang ble været bedre og bedre. Da vi ankom bommen på fjellveien mellom Årdal og Turtagrø var det nærmest skyfritt. Humøret var også betydelig bedre, noe ikke mannen i bommen her oppe helt var med på. Midt oppe på fjellet er det nemlig en bomstasjon som det sitter en kar inne i hele døgnet. Ettersom det er flere mil til både Årdal og Turtagrø fra denne bommen spurte jeg om han tok kort, men det gjorde han ikke. Han tok heller ikke spøken min. (Merkelig at de legger bommen midt oppe på fjellet egentlig, kunne fint hatt den litt nærmere sivilisasjonen...)

Det som gjør Austabotntind litt spesiell er at det er den vestligste toppen i Jotunheimen og den er hvertfall 1000 meter høyere enn alt av landskap mot vest. Utsikten er derfor også en av de beste ettersom absolutt ingenting sperrer sikten vestover. Vi visste på forhånd at denne toppen ikke er noen søndagstur, men hadde en forsiktig optimisme om at den skulle la seg i bestige i finvær ettersom fjellet er tørt og alle de skumle svaene her oppe ikke er så glatte da.

Det kunne nesten virke som jeg hadde finta ut F'en fra Leirungsdalen ved å dra til Hurrungane. Været dagen etter var også formidabelt. Vi kjørte opp til bandet ved bomstasjonen igjen og begynte vår marsj. A-mennesker som vi er var ikke klokka blitt mer enn 1100 (ironi). Litt oppe i lia ble vi tatt igjen av en kar med vestlandsdialekt som skulle hente noen mennesker som var på vei ned fra ryggen. Han skulle gå dem i møte og da vi fortalte at vi skulle forsøke hovedtoppen uten klatreutstyr lo han litt rart og ønsket oss lykke til. Ikke akkurat oppløftende etter å ha gått de første 100 høydemeterne. Men snu skulle vi hvertfall ikke!

Vi fortsatte oppover mot tinden i et hav av stein. Det ligger fryktelig mye stein her oppe og terrenget er rimelig ensformig helt til man kommer opp på eggen som fører mot Vestre Austabotntind. Da får man en fantastisk utsikt og man får en fantastisk følelse av å være høyt oppe. Vi stoppet og tok noen bilder da vi fikk vårt første glimt av Store Skagastølstind, eller "toppen vi skal ta før vi er 30" som Terje kaller den. "Toppen vi skal ta til neste år" kaller jeg den. Uansett er det en topp vi beundrer med en slags ærefrykt.

Litt lenger oppe på eggen kom vi til et snøflak som dannet en fin bro over et lite skar. Selve broen virket fin og det var fotspor på den. Men nedenfor den på nordsiden var det blank is som dannet en ca. 300 meter lang rutsjebane ned på Berdalsbreen. Terje klarte ikke å styre seg mot å trille en stein nedover for å se hvor stor fart den fikk. De første 50 meterne akselerert den fra 0-100 på ca. 2 sekunder virket det som. Så mistet vi den av syne et lite øyblikk før vi fikk se en liten prikk med enorm fart som spant ut på breen. En aketur ned her var noe vi helst ville unngå så vi fant en vei på sørsiden som innebar litt klyving for å slippe å ta sjansen på at snøbroen skulle holde. Tok også noen bilder ned på Berdalsbreen med mobiltelefonen. (Derav litt dårlig bildekvalitet)

Like før vi kom opp på toppen av Vestre Austabotntind møtte vi et følge på 4 som var på vei ned. Ingen av disse hadde vært på Store, men en eldre kar med noe som minnet om Sogndalsdialekt sa at det hadde kommet et følge på vei ned mens de drakk kaffe på Vestre. Ingen av disse hadde brukt sikringsutstyr. Han sa at været var fint for å ta toppen i dag. Bare vi holdt oss til selve eggen, tok det med ro, sikret for gode tak og ikke raste stein ned på hverandre. Han pratet om veien til toppen omtrent som han skulle forklart skoleveien han gikk når han var liten. Det var nemlig sånn han "vanligvis" gikk til toppen. Vi følte derfor at hvis vi bare fulgte fjellvettregel nr.4 skulle vi klare å nå toppen.

Siste biten opp til Vestre var det artig klyving, men på selve toppen av Vestre ble det ikke fullt så artig lenger. Vi måtte ta en lengre pause før vi turte bevege oss ned til eggen som skiller Store og Vesle. Her var det virkelig luftig og vi følte virkelig at vi ble litt kvalme av å se ned. På en liten fjellhylle på vei ned mot Vestre var det noen som hadde bygget en liten soveplass av stein. Muligens noen som på død og liv skulle klatre til toppen i påvente av bedre vær.

Nede på eggen bestemte Terje seg for å slå retur og klatret tilbake til den trygge Vesttoppen. Jeg hadde veldig lyst til å snu selv, men gjorde likevel et forsøk på å se hvor langt jeg kom (eller turte å komme). Takene bortover selve eggen var faste både for hender og føtter så her gikk det rimelig greit selv om det er det luftigste stedet jeg har gått. Den første biten oppover mot Store gikk det også greit, men et lite stykke lenger oppe kom jeg til en liten hammer som jeg hadde måttet ta overtak på. På begge sider av hammeren var det 300 meter rett ned....

Risiko = Sannsynlighet * Konsekvens har jeg lest et sted. Jeg måtte ha et lite møte med meg selv og vurderte Konsekvens til å være 100%. 100% at jeg ikke ville overleve hvis noe skulle gå galt. Det er alltid veldig surt å ikke nå en topp når man har slitt seg oppover motbakke etter motbakke. Likevel føltes det ikke surt å snu her. Enten er jeg feig eller så er mannen med Sogndalsdialekten veldig lite redd for høyder. Eller en blanding kanskje.

Selv om ikke hovedtoppen ble besteget var dette absolutt en tur vi kommer til å huske. Følelsen av å være høyt oppe og å være på et vilt sted er formidabel her oppe. Besseggen er en tyttebærsti i forhold til eggen her oppe. Vi kommer definitivt til å komme tilbake med klatreutstyr og ta hovedtoppen her senere.

Det hører med til historien at samme kveld fant F'en meg igjen og han vrengte og vridde det han var kar om over teltet vårt. Neste dag kunne vi bare glemme noen topptur så vi fant veien tilbake til Røssjøen hvor vi møtte Robert. Han hadde sitt eget opplegg som innebærte rafting i Sjoa.

Sjoa:

Etter å ha prøvd øretten i Røssjøen og Baktjenn satte vi kursen mot Heidal og Sjoa. En HV-venn av Robert gikk på sikkerhetskurs i rafting i denne dalen og hadde tilgang på Oslo Elvepadleklubb's raftingutstyr. Dette var en artig opplevelse. Natten ble tilbringet på raftingcampen nede i dalen.