Bildet viser Juvasshytta med nord-europas høyeste fjell Galdhøpiggen i bakgrunnen

Etter en herlig tid i Leirungsdalen og Gjendealpene dro vi litt nordover i Jotunheimen til Juvasshytta. Dette er det høyeste som er mulig å komme med bil i Norge. Hytta ligger på 1840 meters høyde og ser ut som den er inspirert av øst-europeisk byggekunst. Dette var første gangen vi var på Juvasshytta begge to og vi ble vel egentlig ikke så veldig begeistret. Her var det masse folk, skibakke og en hytte hvor du må betale 3 spenn for å gjøre ditt fornødende. Landskapet rundt så ut som et månelandskap, men det er vel egentlig ikke annet å forvente i denne høyden.

Da Terje kom til Juvasshytta kunne jeg på ny skimte dette ønsket om snarlig retur i øynene hans. Han var heller ikke særlig begeistret, men da vi fant en steinhaug å sette opp teltet i roet han seg litt. Et par pils snek seg ut av sekken, og når naboen tilbød oss en engangsgrill, pølser og til og med ketchup (veldig hyggelig gjort foresten) ble det ganske så trivelig her oppe på denne polske utposten. Vi kom tidlig i seng, men tidlig neste morgen ble vi vekket av busser og biler fulle av folk som på død og liv skal stå på ski midt på sommeren. Trendfaktoren var plutselig til å ta og føle på da den ene hadde mer fargesprakende og fancy skidress enn den andre. Trist å se egentlig... Vi tok en kjapp frokost, rev ned teltet, pakket sekken og satte i vei mot toppen.

Jeg har vært på Galdhøpiggen da jeg var liten, men har aldri hatt så veldig stort ønske om å komme tilbake hit egentlig. Terje var her da han var på leirskole på Spiterstulen, men da hadde det vært tåke og null sikt. Så det var vel egentlig fordi Terje gjerne ville se denne toppen i klarvær at vi dro hit denne dagen. Selv kan jeg (som man kanskje etterhvert har skjønt) styre min begeistring for Galdhøpiggen. Greit nok at dette er den høyeste toppen vi har, men kommersialiseringen av den er et hån mot den norske fjellheimen- syns nå jeg. Ville jeg kjøpt meg ei pølse kunne jeg like godt tatt en tur til kebab-sjappa på hjørnet. Galdhøpiggen har nemlig ei pølsebu på toppen.

 

Slik tolket jeg et reklameskilt ved Juvasshytta:

"Fra Juvasshytta går det guidede turer til piggen. For bare 100 spenn kan du få gleden av å gå i saueflokk til toppen. Juvasshytta har dyktige gjetere som nesten til enhver tid klarer å holde deg sammen med resten av flokken din. Lufteturen tar ca 6 timer og du får gleden av å betale 30 spenn for en Kvikk-lunsj dersom du gidder å gå helt til topps. På turen ned kan vi for de ekstra klumsete tilby aking på Piggbreen som et lite avbrekk fra den vanlig ruten. Da vi er nede på hytta igjen kan de som er igjen av følget kjøpe skryte-pins med bilde av Galdhøpiggen for en rimelig høy penge, mens de andre får lov å tilbringe natten på Lillehammer sykehus..."

 

Den første guidede turen fra hytta går klokka 1000 og for etternølerne går det en klokka 1130. Vi la i vei 1125 og spaserte rett forbi gruppa som skulle gå kl. 1130. Tempoet var formidabelt da vi ville skaffe oss et forsprang på saueflokken for å slippe å gå i kø. Etter en halv times rask marsj tok vi igjen et noe større følge så for ikke å bli hengende bak dem satte vi farten opp ytterligere og småjogget forbi dem på steinene rundt stien. Etter ca tre kvarter kom vi til Styggebreen. Her tok vi på oss klatreseler og bandt oss sammen med tau. Vi veit at vi egentlig burde vært fler, men Styggebreen så ikke så stygg ut i dag. Det var ferske spor over breen der det forrige følge hadde gått og så lenge Terje gikk bak med isøksa godt plantet i hånda kunne jeg godt ha falt ned i en sprekk uten problemer. Etter å ha kjent på den sekken han bar hele veien opp Leirungsdalen ville det vært et stykke kake for han å trekke meg opp av en bresprekk.