Vi krysset Glitterbreen rimelig lett. Denne breen ser egentlig bare ut som et stort isflak og jeg kan ikke tenke meg at den er dyp. Det så heller ikke ut som den hadde sprekker noen steder. Det var mere som å gå i et vassent snøflak. For sikkerhetens skyld tok jeg frem isøksene og sa til Marinius ca.100 ganger at han måtte passe på å gå med piggen bort fra kroppen. Da vi endelig nådde toppbreen kom det en mann ruslende ned uten brodder. Vi satte oss ned og holdt øye med han for han hadde nok slått seg litt hvis han hadde begynt å skli ned. Heldigvis gikk det bra og han slo av en hyggelig prat med oss. Han hadde gått opp til toppen fra Spiterstulen og fulgt toppeggen hele veien. Det var visst bare det siste stykket som var utsatt, men han hadde hatt gått ganske nærme stupet på Glittertinds nordside hele veien. Dette var altså ikke en rute jeg ville ta med Marinius på. Han var ganske skeptisk til blåisen og begynte å trøste seg selv med at han uansett hadde vært høyere oppe i Norge enn pappa... Vi tok frem litt mat og nøt utsikten.

Etter noen minutter bestemte vi oss for å gå litt lenger bort langs blåisen for å sjekke mulighetene for å nå toppen. Jeg tok frem isøksene igjen og begynte å hugge ut trinn i isen. Steg for steg. Dette viste seg å virke selv om min ikke alltid så optimistiske lillebror hadde helt troen på at jeg ville kommet helt opp. Uansett er jeg ikke sikker på om jeg ville latt han gjøre det samme. Isøkser er ganske skarpe og jeg tror han var litt redd for en sklitur ned blåisen. Men jeg hadde ikke kommet langt oppover isen før det kom en dansk familie ruslende på isen. Den snille dansken tilbød seg å låne oss broddene sine hvis vi leverte dem på Glitterheim da vi kom tilbake. Det eneste han krevde tilbake var at hans minstemann fikk låne en isøks å prøve å hugge litt i isen. (For det synes han visst så ganske tøft ut). Dansken fyrte opp pipa si og fortalte at både han og kona hadde vært på Glittertind før, og de synes det var litt for skummelt å gå helt opp med sine to minste. Det var selve turen som hadde vært hovedformålet deres. Vi takket de utallige ganger for deres generøsitet og han fortalte at de låner ut brodder gratis på Glitterheim til folk som vil opp på toppen. Dette synes jeg dette hørtes ut som et utrolig bra tiltak. På fjellstuer i Jotunheimen pleier de jo å ta stive priser for alt fra kaffe til dobesøk, men jeg har jo skjønt at de helst ikke vil ha noen redningsaksjoner hvor de blir nødt til å gå hele veien opp til toppen. Da er det nok best å låne ut brodder. Med broddene gikk vi lett opp blåisen til toppen hvor vi fikk se en fantastisk utsikt.

Før vi kom opp på toppen observerte vi to ravner som sirklet rundt toppen. Disse forsvant da vi kom opp, men forklaringen lå nede i isen på toppen. Her var det døde lemen og mus overalt. Tenk at disse fuglene bruker landets nest høyeste topp som en fryseboks for mat. Ganske smart. Like nedenfor toppbreen, ned mot selve fastfjellet kan man se en del plankestumper. Jeg gjetter at dette er fra en av de to pølsebuene som noen mindre inteligente sjeler har forsøkt å bygge her oppe. (Thi hi:-)

Store Skagastølstind:

Uka etter var jeg med på et forsøk på å bestige Store Skagastølstind. Med på turen var Finn Granfeldt (vekter og kamerat), Olav Skogø (klatreinstruktør) og meg selv. Vi dro fra Oslo tidlig en fredag og kjørte inn til Turtagrø. Innen klokka var 2100 hadde vi fått opp basecamp ved Tindeklubbhytta i Skagadalen. Det var meldt dårlig vær, men denne fredagen så det absolutt ikke så ille ut. Jeg fikk tatt et par bilder av denne "neste-års toppen". Prøvde med forskjellige kameraer og det viser seg (igjen) at digitalkamera på 1 megapixel ikke er noen suksess. Hvis noen skulle være i tvil ønsker jeg meg digitalt speilreflekskamera til samtlige jul og bursdager fremover.