Store Hellstugutind
Kongen på haugen!
 |
||||||
| Bildet viser engelskmannen William Cecil Slingsby som var den første til å bestige Store Hellstugutind i 1881 |
||||||
|
|
||||||
| Vi kjørte fra Oslo en onsdag ettermiddag. Planen var å overnatte på Beitostølen, men der var det opptatt så vi kjørte like så godt videre over valdresflya, gjennom Lom og opp i Leirdalen hvor vi slo telt for natta. Dagen etter strålte sola fra skyfri himmel og etter en kaffekopp på Leirvassbu pakket vi sekkene og la i vei mot øvre del av Visdalen. |
||||||
| Det var med ekstremt tunge sekker vi forlot Leirvassbu, og i velkjent bedagelig tempo koset vi oss innover fjellet. Det ble lagt inn mange og lange pauser. Etter en marsj på 3 timer fant vi en ypperlig teltplass og innstallerte oss etter beste evne. Dagen etter var været om mulig enda bedre, og klokka var vel så vidt passert 10:00 da vi la vei. Vi måtte et godt stykke videre ned i Visdalen for å komme inn i Urdadalen. |
||||||
| Urdadalen er en bortgjemt dal som skjuler stien mellom Gjendebu og Spiterstulen. Her traff vi ikke mange andre og naturen er vill og vakker. Dalen er omgitt av tinder i alle retninger, og fra når ser spesielt Semmeltinden mektig ut. | ||||||
|
||||||
| Da vi passerte det nest nordligste tjernet i Urdadalen gikk veien skrått oppover lia mot øst. Hele veien opp til det lille bassenget på 1690 moh gikk over steinrøys. Ved det yndige lille bassenget ble det enda en pause. Fra bassenget og opp måtte man passere et ganske stort snøflak som var litt ekkelt da vi kunne høre at det rant ganske mye vann under det. Heldigvis gikk det lett, men det samme kan ikke sies om den forferdelige steinura vi måtte jobbe oss opp for å komme til bandet mellom Store Hellstugutind og Hellstugutind S1. Fryktelig mye løs stein. Her må man alltid passe på hvor man setter foten da hele skråningen er full av foræderiske steiner som løsner og snur seg i lumske retninger. | ||||||
| Hvis man prøver å finne "stien" opp til denne toppen så er det bare å glemme det. Løs grus og en stein eller to er alt som finnes. Selve oppstigningen til bandet var til tider ganske skummel og ubehagelig. Men utsikten ble upåklagelig jo høyere vi kom. Da vi kom opp til bandet var det fortsatt ikke mulig å se selve hovedtoppen. Letteste rute er å følge toppeggen mot nord. Her var det luftig, men ikke spesielt utsatt bortsett fra et lite parti hvor man måtte klyve over et bratt snøflak som ventet på å skli deg rett ned på Vestre Memurubreen ca. 100 meter lenger nede. Fra toppeggen kunne det også virke som det lot seg gjøre å nå toppen fra en eller to renner som ender opp langs eggen. | ||||||
| Da vi omsider sto på toppen kom den svimlende følelsen av høyde rimelig brått. Selve toppunktet virket som en nål. På slike steder føles det trygt å gå ned i knestående å fokusere på nærmeste faste fjell. Men med dette været var det bare å fiske frem kameraet å trylle frem nydelige bilder fra alle himmelretninger. | ||||||
|
|
||||||
| Og det første vi gjorde var å ta et panoramabilde av utsikten. Jeg vil påstå at Store Hellstugutind er Norges beste utsiktspunkt på godværsdager. Påstanden forutsetter at den som står på toppen har en forkjærlighet for vakker natur og høye fjelltopper. | ||||||
 |
||||||
Etter å ha komponert
det flotte panoramabildet gikk vi rett over på Ringnes-testen
som vi av tidligere erfaringer har lært at gir utmerkede resultater
i høyder mellom 2250 og 2400 moh. Vi ble absolutt ikke skuffet
denne gangen heller, men valgte å la den synke litt før
vi begynte på nedstigningen. Sånn for sikkerhets skyld...
Det var fryktelig bratt og mye løs stiein oppi her! |
||||||
Det var ingen grunn til å haste nedover igjen sånn som været var her oppe. Vi nådde toppen omtrent kl. 17.00 på ettermiddagen, og vi angret på at vi ikke hadde startet tidligere fra base camp slik at vi kunne ha tibragt mere kvalitetstid her oppe. Mens Terje lå og gjorde det han kan best fortsatte jeg å ta bilder av de flotte omgivelsene. |
||||||
|
|
||||||
Returen var ikke noe mindre skummel enn turen opp. Vi forlot toppen omtrent kl. 18:00 og var tilbake i leiren kl. 22:00 etter en rask marsj med pølse+lompe samt en liten skvett Jaegermeister som motivasjonsfaktor. Vi var blitt rimelig stekt i sola begge to, og Terje fikk nesten ikke sove den natten. Han var blitt så solbrent at han våknet hver gang han snudde seg i soveposen. Dagen etter var det heldigvis litt mere overskyet og den planlagte marsjen opp til Kyrkja måtte la vente på seg da Terje slet med gnagsår på akkileshælen sin ettersom han hadde dratt det gamle "dra på tur med ikke inngåtte støvler" - trickset. |
||||||
| Har vel aldri trodd jeg skulle bli takknemnlig for at ikke sola strålte fra skyfri himmel i fjellet, men dagen før hadde vi blitt så grilla at det sved på alle kroppsdeler som kom i direkte solkontakt. Etter å ha marsjert i kjent bedagelig tempo tilbake til bilen kjørte vi hele veien tilbake til Oslo. Totalt 790 km tur/retur for å klatre opp en bortgjemt fjelltopp. | ||||||
| På kartet som kanskje kommer nedenfor skal jeg kanskje tegne inn ruta vi har gått: | ||||||
|
|
