Store Knutsholstind
Endelig!
 |
| Bildet viser elvedeltaet ved Gjendebu der elvene Storåi og Veslåi renner ut |
|
|
| Omlag 3 uker etter bomturen til Store Skagastølstind satt jeg og jobbet på Oslo Kemnerkontor som er et av mine objekter i Falck. Min gode venn Terje jobber i samme bedrift og skulle være lunsjavløser for meg denne dagen. Jeg husker jeg satt og leste værmeldingen og la merke til at været skulle bli bra til helga. Da Terje kom spurte jeg om han hadde planer for helgen. Han så på meg og sa at han vurderte en tur i skogen. Jeg innrømte at jeg selv vurderte en tur på fjellet. Uten betenkningstid kom svaret: "Jeg er med!" Og sånn ble det. Fredag dro vi umiddelbart etter jobben til Gjendesheim. I mellomtiden hadde også Robert bestemt seg for å slå følge. Vi ankom Gjendesheim ved 2200 tiden og satte opp teltet. Dagen etter var planen å ta første båten inn til Gjendebu. På kaia sto allerede en kø som kunne fylt en hel Boeing 747. En av skipperne spurte oss om hvor vi skulle, og da vi sa Gjendebu henviste han oss til en kø ved siden av hvor det kun sto en person. 747-køen skulle visst gå Besseggen. Jeg veit at det er feigt å kjøre båt inn i fjellet, men hvordan skal noen stakkars byfanter komme seg inn i midten av Jotunheimen i løpet av en snau helg hvis man ikke kan jukse litt? Bare jukse bittelitt... |
| Vel fremme ved Gjendebu ble teltet satt opp på ny og tursekkene ble pakket. Været var ikke så altfor ille som enkelte hadde forutsett og stemningen var god da vi la i vei mot Svartdalen. |
| Stien fra Gjendebu og opp i Svartdalen er lagt om siden vi var her i fjor. Nå må man følge Veslåi en snau kilometer oppover Veslådalen for å komme til en bru man kan krysse elva. Jeg tipper at dette er den gamle brua som man brukte da det fortsatt var rødmerket sti gjennom Langedalen, men arrester meg gjerne dersom jeg tar feil. Den gamle broen var bare noen stålvaiere med noen 2'4 som balanserte oppå og denne gjetter jeg er fjernet av sikkerhetsmessige grunner. Uansett tar det en snau halvtime lenger tid å komme opp i Svartdalen. Vi bestemte oss for å kutte av litt nærmere Svartdalsoksla og oppover i ura for å slippe litt av trafikken på stien. Det var en kort marsj inn til det nordre Svartdalstjernet. |
|
|
| Jeg og Terje begynte på stigningene oppover, mens Robert tok turen videre innover i Svartdalen. Det går ingen markert rute fra foten av fjellet, men når man kommer seg et stykke opp i steinura er det vardet rute opp til topps. Her er det viktig å følge med på hvor vardene står plassert da det fort kan bli for bratt hvis man velger feil vei. Oppstigningen er en konstant oppoverbakke på 1000 høydemeter. Det er bratt, men ikke spesielt utsatt. Vi møtte en del mennesker på vei ned. Moro var det at alle hadde vindjakke og masse klær på seg, mens Terje gikk i t-skjorte og hadde henda i lomma :-) Tøft! |
Like før toppen går ruta over i vestveggen. Her er det artig klyving og flere hundre meter rett ned i Svartdalen. Likevel ikke noe spesielt utsatt. Ser man godt etter finner man også rester av røde T'er på noen steiner oppover. Denne helgen lå det snø på alle de høye toppene etter en uke med rufsevær. Snøen gjorde noen av steinene like under toppen ganske glatte. Oppe på toppen fikk vi en fantastisk utsikt over Gjendealpene med Leirungstindene og Tjørnholstind. Det er merkelig hvor vant man kan bli med høyder. Vi fant oss et lite platå like under toppvarden hvor vi satte oss ned og tok Ringnestesten. Terje bemerket at hvis han mistet noe 20 cm bortenfor venstrefoten sin så ville det nok bli tapt for alltid. Men han lot ikke til å være særlig bekymret. Selv om Knutsholstind definitivt er den spisseste tinden vi har vært på føler man seg på ingen måte like utsatt som på Austabotn. Desverre var jeg ikke raskt nok oppe med kameraet for ca. 5 minutter etter vi kom til topps kladdet tåka seg til. Det siste vi la merke til var 2 karer som kom klyvende opp søreggen. De hadde ikke med seg tau, men fant likevel en rute opp til toppen. De hadde visst vært ganske utsatt på et glatt sva et lite stykke, men kom tross alt opp. |
Etter å ha konstatert at Ringestesten gikk vel så bra i 2341 meters høyde som i 2330, begynte vi på nedstigningen. Det begynte å bli vel kaldt og fuktig her oppe. Veldig ergelig at jeg ikke rakk å ta noen bilder av den fantastiske utsikten, men jeg lærte i det minste noe om å ikke la muligheten til å ta bilder gå fra meg i fremtiden. Etterhvert som vi ga fra oss høydemetere igjen kom vi også under tåka. |
| På veien ned ble kameraet flittig benyttet. For anledningen har jeg anskaffet et skikkelig digitalkamera som jeg er tålelig fornøyd med bildekvaliteten på. Når jeg lærer meg åssen jeg skal bruke det satser jeg på at bildene blir enda bedre. |
Dette var en flott tur! Morten Helgesen som skriver sidene etojm.com anslår denne turen til å ta ca. 6 timer opp og ned. Vi brukte 12 timer. Hvis vi hadde kortet betydelig ned på alle pausene kunne vi kanskje klart det på 8 timer. Knutsholstind er tung å gå fordi det er bratt og mye stein. Da vi endelig kom tilbake til teltplassen ved Gjendebu ble vi møtt av Robert som etterhvert hadde begynt å lure på hvor det ble av oss. Knutsholstinden anbefales! Dagen etter gikk vi Besseggen tilbake til Gjendesheim. På kartet nedenfor har jeg tegnet inn ruta vi gikk: |
|
