Opprinnelig hadde vi planlagt å sette opp telt ved det nedre vannet i Langedalen, men da det fortsatt lå fryktelig mye snø i 1500 meters høyde, fant vi en plass litt lenger ned i dalen. Selve dalen var idyllisk og vill med masse reinsflokker som stadig trakk opp og ned fra fjellet.

Dagen etter så været slett ikke ille ut, og etter en kjapp frokost og støvelpuss var vi på vei videre oppover Langedalen. Det lå fortsatt rimelig mye snø når vi kom opp til 1500 moh, og det nederste vannet i Langedalen var fullstendig dekket av is.

Opp i finvær, ned i regn:

Fra Langedalen valgte vi å følge en rute som gikk litt nedenfor søre Langedalstind. Derfra gikk vi rett opp på ryggen mellom søre og store Langedalstinden. Det var en forholdsvis tung rute opp, men vi hadde gode forhåpninger om at Langedalstinden kunne bestiges også fra denne siden. Utgangspunktet var egentlig at vi skulle gått opp ryggen mellom søre Svartdalspiggen og Langedalstinden da vi hadde lest at toppen lettest nås fra den siden.

Bomtur:

Vel oppe på ryggen mellom søre og store Langedalstind ble jeg var over hvor bratt det gikk opp til Langedalstinden. Terje kom like bak og spurte forsiktig om vi "kanskje hadde gått på smell?". Etter en kjapp rekognoseringsrunde kunne jeg med tungt hjerte konstatere at han antageligvis hadde rett. Eneste synlige mulighet å nå hovedtoppen fra denne ryggen var å skrå over en forholdsvis bratt bretunge som lå tett opp mot hovedtoppen. Et lite feilsteg i dette partiet kunne medføre en aketur på 200 meter ned breen. Denne ruten ble ganske kontant avslått av oss begge. Mens Terje satt og koste seg litt med lunsjen tok jeg en ny rekognoseringsrunde, denne gangen litt lenger ned mot kanten av breen. Her oppdaget jeg at breen hadde en morene omtrent på midten, ca. 75 høydemetere lenger nede. Etter å ha studert ruta lenge mente jeg at den kunne benyttes til å komme opp på bandet mellom Langedalstind og Mesmogtind....

Muligheten:

Jeg konfronterte Terje forsiktig med denne løsningen, men skjønte vel så smått at han hadde satt seg godt til rette og hadde få planer om å begi seg ut på en ny rute som kunne medføre at vi "gikk på enda en smell". Derfor pakket jeg ut Jerven-duken og presenterte den for Terje som fort fant seg til rette oppi denne. En del annet utstyr ble også vurdert som unødvendig. Mitt lille "window of oppurtunity" var i ferd med å lukke seg ettersom klokka allerede begynte å snike seg mot 15.00. Jeg ville gi meg selv 3 timer å nå en av toppene, og skulle jeg klare begge måtte jeg virkelig stå på.

Window of opportunity:

Kl. 15.10 forlot jeg Terje i lia like nedenfor søre Langedalstind og begynte å streve meg bortover morenen. Bortsett fra noen foræderiske steiner og et litt utsatt parti hvor jeg fylte vannflaskene, gikk det forholdsvis greit. Da jeg begynte stigningen opp mot bandet la jeg til min store begeistring merke til en varde. Antageligvis går det en vardet rute opp fra breen nede i dalen. Dette ville jo utvilsomt vært letteste rute å bestige Mesmogtinden fra Torfinnsbu. Den vardede ruta opp var ikke akkurat noen lysløype, men kl. 16.00 kunne jeg triumferende heve hendene over hodet å konstatere at jeg var oppe på bandet. Puh, dette hadde kostet krefter!

Langedalstind:

Mesmogtinden var på dette punktet innhyllet i tåke og ruta opp var ikke synlig. Jeg hadde lest at ruta opp herfra innebar klatring grad 2 +, og satt derfor kursen mot Langedalstind for å hvertfall kunne kapre en topp i dag. Ikke lenge etter sto jeg på toppen og nå hadde også tåka begynt å omkranse denne tinden. Jeg fikk så vidt et glimt av midtre Svartdalspiggen før sikten ble redusert til 20 meter. Det ble utbrutt et kjapt lite "Wohoo!" for å varsle kameraten nede i lia at toppen var nådd og at jeg var i behold. Jeg småjogget ned til bandet igjen.

Mesmogtind:

Klokka var nå 16.30 og jeg ga meg selv en halv time å bestige Mesmogtinden. Jeg hadde sett glimt av tinden tidligere på dagen og vurdert ruta opp fra bandet til ikke å være all verdens lang, dog ganske bratt. Det første stykket gikk greit, men oppe ved den andre hammeren måtte man ta ben og armer i bruk. Da jeg hang utfor en skrent her vurderte jeg seriøst å snu ettersom jeg skulle ned samme vei. Det kunne virke som det gikk en lettere rute litt lenger ned til høyre, og ettersom jeg var i godt driv, snek jeg den lille smidige kroppen min oppover og bestemte meg for ikke å tenke mer på hvor bratt det var før jeg skulle ned igjen. Videre opp mot toppen gikk det overaskende lett, men hendene måtte hele tiden benyttes for å finne tak og heise opp kroppen. Melkesyra begynte å gjøre seg veldig gjeldende i bena og jeg var ganske lettet da en meterhøy steinhaug kom til syne i tåka. Jeg dro frem kameraet og tok de nødvendige bildene for å dokumentere bestigningen. Vinden tok til, og snøfnugg begynte å piske meg i ansiktet. Hmmm, blir ikke alle steinene glatte her oppe nå? Jo da! Med dette i bakhodet varte pausen på toppen av Mesmogtinden ca. 2 minutt. Ingen utsikt her likevel så jeg gikk rett på nedturen med en gang. Fjellet var blitt helt vått da jeg nådde det bratte partiet med klatring, og dette var en ikke så veldig hyggelig opplevelse gitt. Jeg snudde meg rundt og slapp meg sakte nedover veggen for å forsøke å finne fotfeste. Ut til høyre var utsikten lite hyggelig da man kunne se rett ned i dalbunnen. Heldigvis fant jeg feste, deretter bytte fot, feste til høyre hånd, venstre hånd, nytt feste venstre fot, bytte fot, bytte hånd, strekke venstre fot laaaangt inn til venstre for å få feste på en stein, fordele tyngde til venstre fot, og vips var jeg på trygg grunn. Jeg kjente at hendene var skjelvne og adrenalinnivået høyt.

Drittvær:

Nede på bandet var været blitt ordentlig guffent. Med bare glatte steiner var det ingen koselig tur ned til morenen heller. Jeg måtte til stadighet gå til høyre og venstre for å være sikker på å finne riktig rute ned igjen. Etter en og halv time var jeg tilbake hos Terje. Klokka var da 18.30. Jeg hadde benyttet 3,5 timer på min bestigning av disse tindene. En akseptabel tid som jeg senere skulle merke hadde kostet mere krefter enn jeg trodde. På veldig stive ben skle vi ned i Langedalen igjen ved hjelp av snørenner. Siste stykket ned mot teltet måtte jeg stoppe opp et par ganger for å forhindre at mageinnholdet kom opp igjen. For en kar som normalt bare sitter på kontor, var nok dette i meste laget å hive seg utpå uten nevneverdig treningsgrunnlag. Men fornøyd var jeg :-)