Rasletind
 |
||||||
| Bildet viser Valdresflya vandrerhjem som normalt er det letteste utgangspunktet for å bestige Rasletinden. |
||||||
| Dette var vår sjette dag i fjellet og vi skulle egentlig satt kursen hjemover denne dagen. Men da vi hadde to bomturer på Vestre Leirungstind og Kalvåhøgdi, bestemte vi oss for å utnytte finværet, beholde initativet og gjøre et siste forsøk på en 2000-meter før vi slo retur. Enkleste topp i umiddelbar nærhet var Rasletind på 2105 meter. |
||||||
|
|
||||||
Vi pakket sammen leiren vår og tok med de store sekkene ned til Tyskerplassen. Her lot vi storsekkene stå igjen og bega oss oppover Steindøla. Vi valgte å gå opp den nordlige siden på Rasletind opp fra Steindalen. |
||||||
|
||||||
Denne gangen fant vi ikke noe lurt sted å krysse Leirungsåi ved Tyskerplassen. Mulig var det mer vann i elva enn normalt, eller så hadde det vært noe isgang i løpet av vinteren som har rokkert på steinene. Eller så var vi rett og slett blinde begge to. Nå skal det sies at vi var ytterst forsiktige da Terje fikk et ufrivillig bad i Leirungsåi på vei oppover dalen for 3 dager siden. Undertegnede fikk en ufrivillig dukkert i Steindøla da jeg kattemykt skulle hoppe over etter et idiotisk forsøk på å kaste 25-kilos sekken min over til Terje. Jeg mistet selvfølgelig balansen i kastet, og gjorde et desperat forsøk på skuldertakle noen mosedotter på andre siden. Terje vasset litt i Leirungsåi da han skulle hoppe over et stryk. Mmmkay, vannet er kaldt her oppe santja. |
||||||
|
|
||||||
| Vel oppe på østryggen, opp mot østtoppen på 2010 meter, gikk det lekende lett bortover steinrøysa. Fra avstand så det ut som en helvetes kjedelig steinrøys, men steinene lå støtt, det var fine fotfester og smeltevann overalt. Ikke lenge etter lunsjen sto vi i overkant av breen som strekker seg fra Steindalen og opp mot Rasletinds nordside. Skritt i snøen varslet at det ikke var lenge siden det var andre folk her. Jeg hater å vasse i snø egentlig. Da blir jeg våt på bena. Men det gjorde ikke noe nå. Vi skulle hjem etterpå, og jeg hadde tørre sokker i bilen. | ||||||
|
|
||||||
På toppen satt det allerede et eldre ektepar som hadde gått fra Valdresflya samme dag. De hadde gått sør for toppen og kommet opp en liten dal litt lenger vest. Ganske sprek rute for et par jeg vil anslå pushet 60 år. Damen var sannsynligvis fra nærliggende områder da jeg synes å dra kjensel på dialekten. |
||||||
| Det ble en pils og litt mat på toppen. Utsikten var meget god sørover, dog sperret et par hvasse tinder noe av utsikten mot nord. | ||||||
| Da klokken snek seg mot 18.00 slo vi retur. Terje var ganske keen på å skli ned breen på nordsiden, men jeg synes den så lumsk ut. Så vi valgte samme rute ned igjen til sekkene. Dette kom til å bli en lang marsj helt ned til bilen og en lang kjøretur hjem. Vel nede ved sekkene så begynte den helvetes myggen å våkne til liv igjen. Det var rett og slett et helvete hele veien ned til bilen. Jeg husker at vi tok en pause ved utløpet av dalen som varte ca. 1 minutt. Da så jeg at ryggen til Terje var helt svart av mygg. Et fryktinngytende syn for det var antageligvis ikke noe bedre på min rygg. Marsjen videre til bilen var et sant helvete, men vi våget ikke ta flere pauser. Så med blodsmak i kjeften og høyt adrenalinnivå kastet vi oss i bilen i 23-tia. Endelig et sted fritt for mygg! Jævla ubrukelige drittdyr! | ||||||
| Til vår begges store gleder var Khalles Corner åpent lenge denne dagen. Det var visst en eller annen gammeldansfestival på Beito så vi fikk oss en etterlengtet burger før vi begynte på hjemturen. Vi var vel i Oslo rundt kl. 4 på morgenen. |
