Svartdalspiggen
 |
||||||
|
Bildet viser Mount Everest. En fjelltopp vi ikke har
fått tid til å ta enda...
|
||||||
|
|
||||||
|
Det var denne sesongens andre fjelltur, og mitt fjerde
forsøk på å bestige Store Knutsholstind. Jeg hadde
vært en tur på Gjendebu tidligere samme sommeren med Knutsholstind
som mål, men nok en gang måtte vi slå retur i Svartdalen
da regnet og vinden slet moralen i stykker. Både Robert og Terje
var med på denne turen, men når man disponerer leilighet
på et godt og varmt hotell med spa og swimmingpool et kort stykke
unna kan ønsket om å hate seg vei opp til en fjelltopp
forsvinne like fort som den første pilsen på Svingen pub.
Og sånn ble det den gangen. Jeg har ikke lyktes å oppdrive
noen bilder fra denne turen, men jeg er sikker på at det finnes.
|
||||||
|
|
||||||
| Men denne gangen så været mye bedre ut. Etter at jeg og Terje hadde overnattet på Beitostølen dro vi med siste båten inn til Gjendebu. Jeg klarte selvfølgelig ikke å ligge å vente en hel dag ved Gjendebu å vente til dagen etter så jeg overtalte han til å bli med på toppen samme dag. Båten var ved Gjendebu kl.1600 og da klokken var 1605 var teltet på plass og sekken var pakket for fjelltur (ikke kødd faktisk, båten hadde ikke dratt da vi la i vei mot toppen). Vi brukte vel litt over en time opp til Svartdalen og hele veien gikk jeg og ergret meg over alle gangene jeg har gått denne stigningen opp dit bare for å snu og gå ned igjen. Jeg lovet meg selv der og da at det ble siste gang jeg gikk opp den stien. Minnene fra forrige forsøk kom svevende som en sky inn i hodet mitt. I samme øyblikk kom også en regnsky svevende over Svartdalen... | ||||||
|
||||||
| Ja så sannelig begynte det ikke å regne. Oppgittheten sank over meg og når jeg snudde meg mot Terje kunne jeg skimte et ønske om snarlig retur i øynene hans. Skuffelsen var enorm! Vi satte på oss regntøy og satt oss ned for å ta en aldri så liten matbit mens vi avventet været. Det hviler en forbandelse over Svartdalen. Det er et forhekset sted hvor det alltid begynner å regne når noen kommer opp stien fra Gjendebu. Det er som om det sitter en jævel der oppe og venter til du har kommet hele veien opp, så vrir han opp kluten sin over hodet på deg. Da frustrasjonen hadde bygget seg tilstrekkelig opp rev jeg av meg regnjakka og brølte ut noen stygge gloser om Tor og Odin og fortalte Terje at i dag skulle vi gå Svartdalspiggen (2137 moh). Terje så til å begynne med litt skeptisk ut, men snart var vi i lett jogg opp skråningene mot vest. | ||||||
|
|
||||||
| Vi hadde ikke kommet mer enn rundt 200 høydemetere før regnet faktisk ga seg og en fantastisk utsikt mot Vest-Jotunheimen åpenbarte seg. Med en gang vi kom oss opp fra den forheksede Svartdalen ble både humøret og været bedre. Med et dukket ett aldri så lite engangskamera opp fra sekken og resultatet kan du se under. | ||||||
| Da vi nærmet oss toppen fikk vi fantastisk utsikt mot Slettmarkskampen med isbreen som strekker seg ned i Langdalen. Vi lurte på om det i det hele tatt hadde gått ann å klatre opp der. Ikke at vi selv noen gang kommer til å prøve oss på det, men jeg har stor respekt for de som klarer å bruke flere dager på å komme seg opp en loddrett vegg. Mens vi sto der så vi også et mindre skred som gikk i denne veggen. På veien opp hadde jeg som vanlig vært litt stor i kjeften og klart å skryte på meg at når vi nådde toppen skulle jeg kle meg naken, drikke øl og brøle ut min fortvilelse over nok en bomtur på Knutsholstind. | ||||||
|
|
||||||
| Turen til Svartdalspiggen var ingen måte noen nedtur selv om målet egentlig var et annet fjell. Man får bare se realiteten i øynene og innse at Knutsholstind ikke kan bestiges av meg fra denne siden. Planen er allerede klar for neste år. Da skal vi bestige den fra Leirungsdalen ved å gå over Vestre Leirungstind. Mens jeg satt på toppen fikk jeg foresten vite at VIF nettopp hadde utligna mot Brann på Ullevål så vi drøyde så lenge vi kunne før vi gikk nedover til lavlandet hvor den eneste telefonforbindelsen er et slags apparat som ligner mere på 2 stk fiskeboll-bokser i en snor enn en telefon. Vi rakk akkurat ned til Gjendebu da det var blitt mørkt. Hadde vi forsøkt oss på Knutsholstind denne gangen kan det hende vi måtte snudd likevel ettersom tiden var såpass knapp. Svartdalspiggen er absolutt en topp jeg kan anbefale for alle andre som lider under Svartdalens forbannelse. Hele veien opp byr på fantastisk utsikt mot vest, nord og øst og følelsen av å gå i fjellet er flere ganger større enn å gå i kø opp til Galdhøkuken. Vår mann fra nettsidene etojm.com gikk visst opp og ned Svartdalspiggen på 3 timer, men så spreke var altså ikke vi denne første toppturen i sommer. På kartet nedenfor har jeg tegnet inn ruta vi gikk til toppen. | ||||||
|
|
