Tjørnholstind
En av de bedre!
 |
||||
|
|
||||
| Denne dagen startet nesten like herlig som dagen ved Gjendebu. Det var sol og vi var tidlig oppe. Frokosten smakte fortreffelig som den så ofte gjør i friluft. Tjørnholstind er rangert som den tjuende høyeste toppen her i landet og vi fant etterhvert ut at dette er en riktig lekkerbisken av en fjelltopp. |
||||
| Da Terje synes været var fint nok til at han kunne bevege seg utenfor teltet kokte vi opp litt kaffe og fikk oss en liten matbit. Omtrent kl. 1100 var vi pakket og begynte på stigningen mot Tjørnholsoksle (2145) eller Tjørnholssteinhaugi som vi etterhvert døpte den om til. |
||||
| Vi gikk i ganske bra tempo opp til toppen av Tjørnholsoksle. Vi ble kun avbrutt av en liten regnskur, en liten matbit og en aldri så liten foto-session da vi oppdaget en flokk med reinsdyr på et snøflak like under toppen. Selve Tjørnholsoksle er egentlig ikke no mer enn en kjempestor annsamling av stein og atter stein så vi døpte den om til Tjørnholssteinhaugi ettersom alle mulig ting slutter på -i her oppe. Steinflyi, Leirungsåi, Kalvåhøgdi etc... | ||||
|
|
||||
| For å komme til den siste stigningen til Tjørnholstind måtte vi først et lite stykke ned langs et band som strekker seg mellom steinhaugen og toppen. Det siste stykket opp til toppen var en spesielt trivelig tur da den bød på noe klyving samtidig som utsikten ble bedre og bedre. (Noe den faktisk har en tendens til å gjøre når man kommer høyt) | ||||
Når man kommer på toppen av Tjørnholstind blir man nesten målløs av å se hvor bratt det egentlig er på begge sider av toppen. På nordsiden er det et 2-300 meter loddrett stup ned til nordre Tjørnholet. På den andre siden av toppeggen er det en bratt skrent ned til søre Tjørnholet. Man kjenner et herlig sug i magen på denne toppen. Har man høydeskrekk bør man kanskje vurdere en litt flatere topp. Så vidt jeg kunne se er ryggen fra sørvest den eneste måten å nå den høyeste toppen på uten å klatre. (Men arrester meg gjerne hvis jeg tar feil) |
||||
|
|
||||
| Mens Terje tok seg en velfortjen rast på toppen tok jeg en liten befaring for å se om det gikk ann å komme seg bort til østtoppen. Å gå over toppeggen så ikke ut som noen søndagstur. Den hadde stup på begge sider og var veldig smal. Jeg fant ikke noe annet sted å komme seg over heller så jeg trøstet meg med at man sikkert må gå opp fra andre siden. Denne toppen fikk vente til en annen gang. | ||||
| Da jeg endelig fikk slått meg litt til ro lurte vi frem en pils fra sekken og kunne konstatere at en Ringnes smaker best i omtrent 2330 meters høyde. (Vi tok nemlig samme testen på 2137 også) Etter en kort diskusjon ble vi enige om at det måtte ha noe med luftrykket og den tynne lufta og gjøre. Gjæret fikk nemlig frem sin beste smak og 4.7% blir noe helt annet med 300 meter stup ved siden av deg. Vi tilbrakte 1.5 time på toppen og hadde vi ikke blitt sultne på middag så hadde vi nok sitti der enda. | ||||
|
|
||||
| På kartet nedenfor står ruta vi gikk | ||||
|
