Da vi kom helt til topps i Leirungsdalen, der dalen kommer ut i Svartdalen tok vi skrått mot nord opp den sørlige eggen på Vestre Leirungstind. Ruta videre oppover så ganske usikker ut. Været fortsatt å vise seg fra sin beste side.

Denne eggen var ganske morsom klyving oppover. Bortsett fra en litt utsatt hammer som Terje tok en litt utfordrende rute på, gikk det veldig greit å utsikten ble bare bedre og bedre.

Etterhvert som vi kom høyere opp på eggen ble det brattere og brattere og det ble vanskeligere å peke ut en trygg rute. Været skyet over og det var klart at vi var veldig nærme Svartdalen. Da vi var helt oppunder toppkrona kom vi opp på en liten egg hvor det var rigget opp et lite steingjerde. Ruta videre fra steingjerdet så ikke like hyggelig ut, så vi satt oss ned og evaluerte situasjonen litt. Etter å ha studert toppkrona ganske lenge, hadde jeg fortsatt ingen forslag til en rute videre.

Jeg forsøkte etterhvert å fortsette mot den neste eggen som gikk rett oppunder toppunktet for om mulig å plotte ut en rute derfra. For å komme dit måtte jeg forsere steingjerdet og ned i en forholdsvis bratt steinrøys. Vel oppe på den andre eggen satte jeg meg ned for å vurdere mulige rutealternativer videre. Det var visst uansett ikke noe alternativ lenger bortover vestsiden.

Da jeg fortsatt ikke kunne sies å ha avdekket en synlig rute, klatret jeg litt videre oppover eggen og kom et lite stykke oppunder toppkrona. Herfra så ikke veien opp til toppen like bratt ut, men det lot seg fortsatt ikke gjøre å finne en rute som var uten risikopasasjer. Jeg forsøkte meg forsiktig oppover et rimelig bratt snøflak, men fant ut at det var stålis under snøen og lite feste. Været forverret seg og jeg slo retur etter å ha tatt bilder av de to rutealternativene jeg så herfra. Ingen av de var risikofrie nok til at jeg turte og prøve meg uten sikringsutstyr.

Etter å ha klatret ned fra eggen under toppkrona igjen forsøkte jeg meg et lite stykke oppover den bratte steinura og kom til en rimelig bratt snørenne. Denne gikk det delvis ann å forsere seg opp, men fra toppen av den og mot toppen kom det nye utsatte partier. Og med været i stadig forverring ble det heller ikke noe av dette rutealternativet. Antageligvis kunne en holde til høyre over noen sva opp mot toppkrona, men disse var nå blitt glatte og de stupte rett ned i den fryktinngytende sørveggen. Ikke faen om jeg turte prøve meg her. Det så ut som det var mulig å komme seg et stykke ved å holde til venstre også, men der var det tilsvarende sva som stupte rett ned i steinrøysa jeg var kommet opp. Ruta videre herfra var også høyst usikker så jeg slo retur og kom tilbake til Terje ved steingjerdet.