Jakt 2005
Kvikkjokk
|
||||||||
| Denne hilsenen møter deg når du skal deklarere våpen inn i Sverige via det svenske tollverkets nettsted |
||||||||
|
|
||||||||
| Ettersom sydentur var nedprioritert dette året, benyttet vi heller anledningen til å reise på et bortgjemt sted for å jakte. Valget falt på Kvikkjokk, 1330 km unna Oslo. Fra Kvikkjokk ble vi flydd med helikopter inn på fjellet. Sverige innehar store områder i nord som har helt urørt natur og villmark. Vi reiste tidlig på en lørdag til Torsby for å rekke polet, og deretter kjørte vi riksvei 45 helt opp Arvidsjaur samme dag. Like ovenfor denne lille samebyen svingte vi av på en skogsbilvei og smekket opp feltsengene ved siden av bilen. For å komme til Kvikkjokk må man først kjøre til Jokkmokk for deretter å ta av en blindvei på 14 mil som ender i Kvikkjokk. Antageligvis er det fulle samer som har funnet på alle navnene oppi her. Etter en handletur i Jokkmokk kjørte vi inn til en liten stugeby kallt Ärrenjarka. Her leide vi en liten stuga og kjøpte litt folk-øl, mens vi gjorde klart utstyret til dagen etter. |
||||||||
| Da vi ankom helikopterplassen
og fikk pakket alt utstyret vårt oppå vekta, ble bakkemannskapet
til Lapplandsflyg heller overasket. "Hur i helvete har ni fådd
all den der skiten inn i den der lilla bilen?" - var kommentarene
vi fikk. Senere ble jeg også tilbudt jobb som stuer på helikopterflyplass.
Jeg takket høflig nei til tilbudet. |
||||||||
Etter en kort samtale med helikopterpiloten ble vi fløyet stykke inn i et fjellområde som heter Kabla til en slette som heter Gulomåhkke. Der hadde tidligere jegere observert en del fugl, men desverre hadde været tatt overhånd og teltet deres blåst ned. Etter to dager i tøff vind og regn hadde de ringt til helikopterpiloten og bedt om å bli hentet igjen. Vi brukte noen små timer på å rigge opp lavvoen vår, og så satte vi kursen opp på fjellet for å jakte. |
||||||||
|
|
||||||||
| Omtrent 200 meter høyere opp enn Gulomåhkke lå en slette som het Badurlahko. Innen vi hadde kommet opp til den hadde jeg allerede to fugl i sekken. Like etter fikk Terje en, og så fikk Robert 3-4 stykker. Denne dagen "vasset" vi praktisk talt i fugl og hadde meget med sjanser. Faktisk så mange at mine 15 skudd jeg hadde tatt med ble brukt opp. Da mørket falt på tok vi snarveien ned over Gulomåhkketjåhkkå (helt sant) tilbake til leiren. | ||||||||
De første dagene ble benyttet til mange turer rundt Badurlahko og Gulomåhkketjåhkka, men vi så stadig mindre fugl. |
||||||||
|
|
||||||||
Tredje dagen splittet jeg lag med Terje og Robert for å slå turen litt lenger ned fra Kabla. Håpet var å støkke en storfugl eller to. Dette ble en meget lengre runde enn jeg hadde beregnet, dog var naturopplevelsen formiddabel da det ikke er tegn til hverken folk eller fe i disse traktene. Hvert eneste lille bjørkekratt var en utfordring å komme seg gjennom, og hver eneste lille bekk nesten uoverkommelig. I tillegg kunne en se digre spor i gjørma her og der som jeg helst ikke ville tenke på hva slags dyr hadde laget. Her og der var det også digre ekskrementer som utelukkende kunne komme fra enten Terje eller en Bjørn. Når jeg vet hvor mye dopapir Terje bruker var det lett å utelukke han fra disse rukene. Bjørn sto igjen som den eneste mistenkte. |
||||||||
| Heldigvis var ingen av de digre rukene så ferske at jeg ante uro. En bjørn patruljerer egentlig et veldig stort område og oppsøker i utgangspunktet ikke mennesker. Jeg kan ha blitt fotfulgt av bjørn hele runden min nede i bjørkekrattene uten å ha lagt merke til det. Bjørn er et territorialt dyr som ikke liker inntrengere, men så lenge jeg lukter menneske vil den bare ha kontroll på at jeg ikke er noen trussel for den og at jeg forlater territoriet. Jeg står heldigvis ikke på menykartet til Bjørner. | ||||||||
| Været var i kontinuerlig forandring den tiden vi var her oppe. Voldsomme vindkuler oppsto som fra ingenting, temperaturen var lav og regn pisket fra tid til annen mot teltduken. En natt regnet og blåste det så grusomt at vi måtte opp av soveposen og stramme opp bardunene som holdt teltet oppe. Ingen vits å kle på seg mer enn man må før man blir våt så vi tok heller av oss trøyer og lot vær og vind røske oss i skjegget. Jeg har vel aldri strammet barduner så fort noen gang hverken før eller siden. | ||||||||
| Utrolig nok sto lavvoen stødig hele uka, tross at den ble utsatt for voldsomme vindkast og tidvis brutalt regn. Det var veldig godt å ha med vedovnen, men ikke spør hvor vi fikk ved fra. | ||||||||
| Robert var til og med så operativ at han sov med hodelykt sånn i tilfelle det skulle oppstå en ukontrollert situasjon i løpet av natta. (Eller var det Jæger'n og sterk-ølen som gjorde det?) Uansett var det mange hyggelige kvelder som ble tilbrunget her oppe. Desverre førte det også til at den minste lille regndråpe som traff teltduken påfølgende morgen ble oppfattet som en syndeflod, og alle var da enige i at det antageligvis var best å bare bli liggende i soveposen til det sluttet å regne. Hehe... | ||||||||
|
||||||||
Det beste været hadde vi typisk nok den dagen vi skulle bli hentet. Fremdeles blåste det og var kaldt, men himmelen var nesten skyfri. Hadde det vært skikkelig ruskevær denne dagen hadde ikke helikopteret kunnet komme, og vi måtte blitt inne på Kvikkjokk-Kabla til været ble bedre. Status for turen ble totalt 14 fjellryper og en lirype. Hadde jeg vært en litt bedre skytter hadde det blitt fler :-) |
||||||||
|
